Kjære, kjære Samson vår er ikke mer.
Mandag 26. januar sovnet han fra oss her hjemme.
Det var torsdagen i forveien at alt ble annerledes. Han var ute på verandaen, som han så ofte er. Men denne gangen ville han ikke inn. Han ville ikke reise seg heller. Så han lå der til Ronny og Alexander kom hjem, og så måtte de bære han inn. Fredag morgen var vi til dyrlegen.
Dyrlegen mente at han hadde en forkalkning i ryggen som gjorde bakbeina svake. Det kunne være noe som klemte på nerver og sånne ting. Vondt i ryggen med andre ord. Han begynte jo å dra på årene, ville fylt 10 år i sommer. Men å ha en leonberger som ikke kan gå er litt av en utfordring, så vi satte igang behandling med det samme. Kortisonsprøyter og vitaminsprøyte der og da. Og medisin til hjemmebruk. Etter grundig undersøkelse kunne dyrlegen konstantere at han ellers var han en frisk og sterk hund. Som altså hadde vondt i ryggen.
Vi skulle se det an i noen dager....og etterhvert vurdere akupunktur eller varmebehandling eller noe får å bedre og styrke ryggen. Men første bud var å få han på beina.
Så han lå her på stuegulvet hele helga. Vi fikk han med ut noen ganger. På skjelvende bein stavret han seg avgårde med vår hjelp. Andre ganger gjorde han fra seg på dyna der han lå. Vi vekslet på tre dyner, så vi rakk å vaske og tørke mellom hver gang.
Men han var seg selv hele tida. Logret som alltid når vi var i nærheten, kjempet forgjeves for å komme seg på beina, og var Samson på alle måter....rent bortsett fra at han ikke kunne gå.
Så vi måtte være tålmodige. La medisinen virke. På søndag kveld hadde han veldig blodig diare. Mandag morgen snakket Ronny med dyrlegen og de ble enige om å endre medisineringen.
Men noe var veldig galt. Han brydde seg ikke lenger om mat! Og ville ikke drikke.
Og halv to sovnet han inn. Den snille, glade og klomsete bamsen vår er ikke mer. Nå er det bare stille......
